Professor Nils T. Hagen viser i en ny artikkel at harmonisk fordeling av forfatterandeler gir oppsiktsvekkende
god overensstemmelse med uavhengige empiriske data fra medisin, psykologi og kjemi. Den harmoniske fordelingsmodellen er også å foretrekke fordi den tilfredsstiller eksplisitte etiske kriterier.
Misforstått egalisering
I det nasjonale tellekantsystemet for honorering av vitenskapelig forfatterskap, fordeles forfatterandeler likt blant alle medforfatterne. Slik egalitær fordeling fremstår imidlertid som det dårligste alternativet blant fire forskjellige
bibliometriske fordelingsmodeller, konstaterer professor Hagen.
Hovedårsaken til at den egalitære fordelingsmodellen gjør det dårligst er at egalisering gir lik uttelling for ulik innsats, og dette gjenspeiler ikke forskernes
egen oppfatning av den publiserte forfatterrekkefølgens betydning.
- Et generelt problem med fordelingsmodeller basert på likhetsprinsipp er at de systematisk overvurderer innsatsen til sekundærforfattere på bekostning av innsatsen til primærforfattere, skriver Nils T. Hagen.
På individnivå kan slik over- og undervurdering få alvorlige konsekvenser. I det nasjonale tellekantsystemet er det for eksempel ikke uvanlig at enkeltindivider etter egalisering av innsatsen kan oppnå mer enn dobbel uttelling, samtidig som andre bare blir tildelt halvparten av den forfatterandelen som de ville ha oppnådd i en harmonisk fordelingsmodell.
Tankevekker
Konklusjonen blir at dersom det ikke foreligger klare indikasjoner på at forfatterne av en artikkel selv vurderer sine bidrag som likeverdige, bør egalitær fordeling av forfatterandeler ikke benyttes til honorering av vitenskapelig forfatterskap.
Artikkelen er en tankevekker for alle som evaluerer, eller blir evaluert, med bibliometriske metoder.
Lenker:
|
|
English
